Akkurat nå skjønner jeg de som er en god del eldre enn meg som alltid setter på musikk fra sin barndom. Samme om det er Cindi Lauper eller Sex Pistols. Misforstå meg rett, jeg elsker å browse Urørt for ny og spennende musikk, eller sjekke ut musikktips jeg får på Twitter eller andre steder. Men akkurat nå? Akkurat nå har jeg mest lyst å sette på Backstreet Boys! Hvorfor? Hvorfor et så stygt behov?
Jeg savner de store musikkfetishene jeg har hatt opp igjennom. BACKSTREET BOYS, Guns 'N' Roses, Soundgarden, Chris Cornell, Muse. Savner å bli så lost i et band eller en artist, at det grenser til mani. Det er ikke lenger sånn at jeg bare MÅ høre den og den sangen hver dag. Jeg kan ikke lenger alle B-sidene utenat. Jeg er ikke så avhengig at jeg gjør den store innsatsen for å få ta tak i bootlegs heller. Jeg er ikke på fornavn med medlemmer i band. Jeg drar heller ikke med meg iPoden overalt. Jeg kan til og med gjøre ting uten å ha musikk på. Noen dager savner jeg denne manien, men jeg tror ikke jeg får den tilbake. Jeg tror det var pubertale tendenser. Så da, ja, da kan jeg like så godt høre på Backstreet Boys!
Musikkmanien er borte. Hva er igjen? Jeg har et par fjell igjen å flytte, men det er igjen en store glede over all slags musikk, bare det er til riktig sted og tid :)
Eller? Jeg har ikke hatt Zeppelin-mani?
