Oh yes! Det er dessverre utsolgt, men de som ikke har billetter har bare seg selv å takke.
Jarle Bernhoft er kjent som vokalisten fra det norske rockebandet Span, men har siden sine rockedager vist at han har mye mer å by på en glættproduksert rock med skrikete vokal. Han er en fantastisk vokalist og multiinstrumentalist, og spiller solo på Rockefeller i forbindelse med sitt nye album "Solitary Breaks". Soloprosjektene hans er gjort at han er blitt omtalt som en soulprins, og jeg synes musikken faktisk kommer til sin rett uten band, bare med Jarle sin deilige stemme, Boss RC50 og alle instrumentene han har med seg.
FORZA har en unik evne til å fange publikum. Jeg husker konserten dere i fjor på Gamla, og hvordan stemningen hos stive nordmenn etterhvert ble ganske så het.
Styrken til FORZA er helt klart at de blander sjangre uten at dette føles kunstig på noen måte. Låtene er konsenterte. Hovedtemaet er som regel et småbalkansk, enkelt og iørefallende og spilles på fele og trekkspill. Bare dette gjør mye av sounden til FORZA. Bak i grooven er en ganske så tight trommis, en perkusjonist og en meget funky bassist. Gitaren er faktisk ganske langt bak i lydbildet, og fungerer nesten som perk. Bortsett fra i mine favorittøyeblikk - rockepartiene. Oppå alt dette ligger rapvokalen, som selvsagt er fengende, og vokalisten hopper mer og mer rundt for hver låt.
Men kilden til FORZA ligger i bandet. Uten instrumentalistene ville ikke dette hybridbandet fungert, men takk og lov for at de kan spille! Og bandet har øvd siden i fjor. I fjor var det småruskete på en sjarmerende måte, og jeg lurte nesten på om de kom på sounden sitt ved en tilfeldighet. I år merker jeg ingen tilfeldigheter, jeg merker heller et unikt band i Norge som jeg håper og tror kommer til å bli større og større. Med flere låter som "One People", "Walk On By" og "Mr. King" kan FORZA fylle langt større scener enn Rockfeller og komme unna med det. FORZA er et fantastisk liveband! Og jeg gleder meg stort til å følge dem videre.
Så skuffet jeg ble i går! Jeg hadde gledet meg til denne konserten, fordi jeg var sikker på at de hadde tatt steget videre.
Kombinasjonen av dårlig lyd og enda dårligere dynamikk ødela konserten for meg. Bassen var altfor langt fremme, noe som ødela for de andre instrumentene. Dessverre viste også Rumble seg fra en nesten barnslig side, ved at de spilte hele konserten i samme gir. Det var høyt, og full balle fra start til slutt. Det var ikke positivt, og gjorde at konserten ble monoton og kjedelig - og jeg misunner ikke han som måtte skru lyd for Rumble i går. Jeg hadde håpet på et mer rutinert band siden sist jeg så de på Garage i fjor. Med rutinert, mener jeg at de selv vet hva de vil med låtene og at de klarer å fremheve de ulike partiene ved hjelp av dynamikk. Jeg ble så skuffet når dette uteble i går! Det GÅR ikke å spille denne sjangeren uten dynamiske evner, spesielt ikke med denne type vokal. Vokalen drukner helt i lydbildet, og er ikke sterk nok melodisk eller teknisk til å bære frem.
Rumble måååååå roe seg, men beholde intensiteten! Se på Muse. De er mestere. Rumble er fortsatt på småskoletrinnet. Dessverre. Men, vi sees neste gang Rumble!
Den evige diskusjonen og opphav til mange opphetede vorspiel.
Grunnen til at diskusjonen tilsynelatende har evig liv, er at for å diskutere musikk på hvilketsomhelst nivå må man først ta stilling til det overordnede kunstbegrepet. Hva er kunst? Kan alt være kunst bare det får en scene, og videre; hvilke musikalske trekk kreves for å kunne bli kalt musikk? Problemet er at svaret på dette spørsmålet tydeligvis individuelt. For noen vil ikke musikk uten vokal være musikk. Men dette er da musikk?
"Ok, det jeg mente var musikk uten melodi i det hele tatt". Hm, okei. Da begynner det faktisk å bli interessant. Er dette musikk? Dette er såkalt støymusikk.
Problemet mitt er at jeg vet jo at det er "vedtatt" at dette er musikk. Mitt kunstbegrepet er altså ganske vidt, og er som det er fordi jeg har studert musikkhistorie. Kunstbegrepet mitt er fullt av begreper, tidsepoker og sammenhenger. Det jeg undres over er at når det gjelder billedkunst er det et større krav om forkunnskaper for å kunne gjøre seg opp enn mening (og jada, dette er satt på spissen).
Hvorfor er det ikke slik når det kommer til musikk? Svaret er jo åpenbart. Musikken er allmannseie og er rundt oss hele tiden, mens billedkunst er mer en nisje enn musikk er. Derav føler lytterne større eierskap til musikk som kunstform, og jeg vil derfor påstå at alle har et kunstbegrept om musikk, om det så er bevisst eller ubevisst, utdannet eller ei. Dette kan være forklaringen på at alle på festen har en klar formening om hva som er dritt og hva som er bra musikk, mens tonen blir en annen dersom man viser det nyeste kunstverket man har kjøpt fra et galleri. Spørsmålet kunne dermed like gjerne vært "hva er kunst for deg?", og jeg er ikke sikker på hva jeg synes om dette. Det er da finnes minstekrav for hva som er bra musikk? Ergo, det må da finnes dårlig musikk? Problemet er at disse kravene igjen er individuelle. Man fester seg gjerne ved ulike ting ved musikk, og søker gjerne etter det man allerede vet at man liker. Dermed finner man seg en sjanger man liker og holder seg kanskje til den. Jeg synes da at kunstbegrepet er innsnevret, og musikksmaken er kanskje blitt kjedelig?
