I går var jeg tilfeldigvis innom svær hagefest; Stappfestivalen i Sandefjord. Koselig stemning, campingstoler, grilling og drita folk. Og konsert, da.
Høydepunktet var skuffende nok da et gammelt Norsk Talent entret scenen, og dro i gang alle de sangene jeg helst ville slippe å høre: Idyll, Tøff i Pyjamas og Kokken Tor. Tøff i Pyjamas spilte de to ganger. Splitterpine var OK. Jeg skjønner at folk elsker disse sangene, og at det helst er sommerminnene som gjør låtene bra. Jeg skjønner at du også har hatt fri om sommeren, du har ledd, du har sunget, og sett på stjernene og tenkt at sommeren jaggu er idyllisk. Jeg skjønner også at det er gøy å synge "Her kommer tøffe, tøffe, tøffe, tøff/ Her kommer tøffe, tøffe, tøffe, tøff/Wow wow, yeah yeah".
MEN, jeg skjønner ikke at folk går da det "ordentlige" bandet entrer scenen. Med ordentlig så mener jeg musikere som har skrevet noe eget og som behersker instrumentet sitt på et nivå over en nachspielgitarist, samtidig som de har reportoaret i orden. Og som ikke har noter/tabs/akkorder/tekst på scenen. I dette tilfelle var bandet Ivan And The Wolves fra UK, og godt over halve festivalgjengen stakk da de begynte å spille. Da skulle de på byen.
Herregud, jeg blir så oppgitt over Ola Nordmann! Hva vil du ha? Vil du ha de samme låtene på hver konsert du er på? Er du nødt til å ha hørt alt før? Er du nødt å synge med og være drita?
Hva er poenget med å dra på en festival når du ikke gidder å høre én låt fra et "skikkelig" band? "Vi må rekke byen! Vi må bestille taxi!". Plz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar